Bachelor, baby!

Sååå. Jeg har levert bachloroppgaven. Føkkings bachelor, baby! Aaah, lukten av frihet! Og av regn. For etter å ha sittet inne i 3 uker, mens solen har varmet opp bleke nordmenn, har jeg sittet på en klam lesesal og lest om kvalitativ metodebruk og annen pensum. Av typen tørr. Men DAGEN jeg leverer oppgaven, da begynner det selvølgelig å regne. Og to uker senere holder det faen meg på enda. Men jeg skal slutte å klage, jeg er hvertfall FRI! Halleluja.

In other news, så er jeg visst på flørtern med en gammel flamme. Han kontaktet meg når jeg flyttet hjem, og alle hjerter gledet seg. I ca to sekunder, før magen slo en liten kollbøtte. Ikke den gode sommerfugler-i-magen kollbøten, men mer typ e-coli kollbøtte. Jeg ble mildt sagt ganske stressa. Har jeg en grunn til det, you say? Neida. Han er en bra fyr, jeg har det hyggelig med han. Det er bare det at jeg på generell basis blir jævlig stressa av alt som har med dating og følelser å gjøre. Det verste er at jeg ikke har noen grunn til å stresse over ting som det. Jeg er fra et møblert hjem hvor foreldrene fortsatt er gift og alle har hver sin bil. Mamma er med i syklubb og pappa sykler Birken, liksom. Hva er det jeg er så redd for? Jeg har jo ingen unnskyldning. Faen i helvete at jeg ikke har noen unnskyldning! Det er ingen som gir meg så mye sympati når jeg dropper en fyr fordi han heier på lyn, eller fordi han har en irriterende ringetone. Jeg skjønner det jo ikke selv heller, hvorfor jeg skyver dem fra meg på den måten. Hadde jeg i det minste hatt en unnskyldning! En skikkelig eksplosiv en. Noe som overgår den typiske skilsmissebarnunnskyldningen mange av vennene mine slenger rundt seg. Den er litt for 2002 for meg. Min unnskyldning til hvorfor jeg er selvforskyldt evig singel, skulle vært heftigere. Av typen pappa drepte mamma, og bror drepte pappa. Ikke det at jeg ønsker at det skal skje altså, men da hadde jeg hvertfall sluppet det jævla ?hvorfor? spørsmålet hver gang jeg bestemmer meg for at jeg ikke gidder å være med på kino. Da hadde alle bare ?ååååja, I see. Du er langt nede i emosjonell-fuck-town. Og det er forståelig.? Hadde ikke det vært supert? Men siden jeg ikke tror pappa har noen planer om å finne frem hagla med det første, bestemte jeg meg for å takke ja til denne "dinner and a movie" invitasjonen. Så får vi se om jeg kommer meg gjennom forretten. Jeg skal gjøre mitt beste, men hvis jeg krabber ut gjennom et dovindu i panikk en gang mellom matvalg og servering, så please folkens: Ikke spør hvorfor.

...suddenly it all makes sense.

Minutt for minutt

Siden jeg fikk et ønske om å oppdatere om hva jeg gjør, selv om jeg ikke gjør noenting, skal jeg nå fortelle dere om gårsdagen min. Totalt uinteressant naturligvis, men faktisk litt terapeutisk for meg selv. Alle pauser fra bachelorskriving ønskes nemlig velkommen. Aight, here goes:

08.45: PIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIP.

09.00: Snork.

09.45: PIIIIIIIIIIII *kaste mobilen i veggen* .....iiip?

10.00: Konstaterer at naboen fortsatt har nach. Kaster et stygt blikk på jenta som ler av min røde pysjbukse og oversize t-skjorte med roser på. Hvis man selv har over ti hull i strømpebuksa og blodige knær har man faktisk ikke lov til å uttale seg.

10.15: Kaffe, kjære kaffe. Jeg tror jeg elsker deg.

10.30: Stirrer umotivert ut i lufta.

10.40: Tisser.

10.45: Kaffe, jeg hadde nesten glemt hvor mye jeg elsker deg..

11.00: ..men bare nesten. Sort gull.

11.15: Jøss, så lange tåneglene mine har blitt! Dette må det gjøres noe med.

11.45: Okey, bachelor. Show me what you got.

12.00: Woho! Ny modern family episode.

12.30: Gjør et nytt forsøk på bachelor. Men først må jeg selvfølgelig sjekke facebook. Og diverse blogger. Og mail.    Og Twitter. Og nettavisene. Og facebook igjen.

13.30: Det var lurt å sjekke mailen! For en stund siden kontaktet jeg en forsker i London og maste om å få tilsendt et hemmelig internt dokument fra en ekstrem-islamistisk gruppe jeg skriver om. Og jaggu, uten å ha møtt meg sendte hun det til min ikke akkurat sikkerhetsklarerte hotmailkonto. Takkskarruha.

13.32: Innser at dokumentet er på arabisk, og at jeg ikke snakker arabisk.

13.35: Videresender dokumentet til en random fyr i Oslo jeg fant på internett. Han kunne godt hjelpe meg med å oversette, sa han. Det går opp for meg at jeg KAN ha satt rikets sikkerhet i fare.

13.45: Drikker en kopp kaffe og funderer over dette.

13.50: Frikjenner meg selv på grunn av bevisets stilling.

14.00: Skriver litt til på bacheloroppgaven. Jeg har nå 12.000 ord, noe som er 5.000 mer enn det jeg skal ha. Ops.

15.00: Skriver ENDA mer, siden jeg ikke klarte å kutte noe. Nå er jeg oppe i 13.000 ord, og må innrømme at det ikke ble LETTERE å kutte av den grunn.

15.30: Må på do, som er i andre etasje. Revurderer, siden det er i andre etasje.

16.00: Innser at jeg har tapt mot blæra, og klatrer opp trappene. Helt.... til... jeg... ser.. EDDERKOPPEN! Midt på det øverste trinnet. Tør jeg gå over?

16.05: It's just you and me, spidey.

16.10: Edderkoppen vant, jeg tisser i hagen.

16.15: (Nei, jeg tisset ikke i 5 hele minutter, men hallo. Av og på med sko osv. You know the drill). Ringer naboen, og ber han komme å redde meg fra edderkoppen.

16.16: Det blir stille i andre enden av røret. "Eeeeeh, edderkopp. Jeg er ikke så glad i edderkopper jeg."

16.17: "Man up", sier jeg, og tvinger han til å komme over uansett.

16.45 (!): Edderkoppen er ikke lenger en trussel mot folk og helse. Men jeg vet at den venter på sin hevn, for den lever fortsatt. Naboen ville nemlig ikke drepe et dyr. Rare mannen.

17.00: Går en tur med en venninne, som bare ikke skjønner hvorfor kjæresten ikke bare kan ta seg sammen liksom. Jeg nikker og sukker, men er innerst inne enig med gutten. Men sånn sier man ikke til venner som er dypt nede i sin tredje softis.

18.00: MÅ snart skrive noe, men trenger en kaffe først.

18.05: Det er en BILLE i vannkokeren min. No kidding.

984748-1-1303472705790.jpg

Jeg aner fred og ingen fare, men så..

984748-1-1303472962523.jpg

Jeg skjønner ikke hvordan den klarte å komme seg oppi selve vannkokeren, men det er nok av steder den kan ha kommet seg inn på hybelen. Det er ikke akkurat så godt isolert langs listene.

984748-1-1303473006896.jpg

18.10: Brenner vannkokeren, men trenger fortsatt kaffe. Ringer en i klassen som kan kjøre meg til nærmeste 7-11.

18.30: Hm, kino sa du? Jaja, siden vi først er her.

03.45: Vi skulle bare ta EN øl etter kino.

Okei.. i morgen. I morgen DA skal jeg jobbe med bachelor da.

Et livstegn.

Hallo! Altså, jeg ville bare fortelle at jeg lever. Så vidt. Men jeg har ikke tid eller ork til å skrive noe særlig, for det er litt annet som skjer. Jeg blir oppriktig provosert av alle som oppdaterer statusene sine med:

Iiiiiis, sol, grilling, varme, ferie og venner<3<3

You catch my drift. Ikke det at jeg ikke er glad på deres vegne, men det er bittert at min april ser mer ut som dette:

Føkk. Bachelorinnlevering, 3 eksamner, mensen, blakk, feber, ensomhet, jobbavslag, flytting, begravelse.

MEN. 13. mai, dere. 13. mai skal jeg danse naken i gatene! Nei, scratch that. De har ikke gater her jeg bor. Legg det til klagelisten min, denne gudsforlatte dalen. 13. mai er jeg FRI og tilbake i sivilisasjonens vugge. Oslo, mitt Oslo.

 Dette er en av tingene som holder meg i live om dagen. Tanken på The Gaslight Anthem på festival i sommer. Nam.

Om Israels palestinapolitikk.

Dette innlegget er en av grunnene til at jeg startet å blogge. Etter en studietur til Israel og de okkuperte palestinske områdene forrige høst fant jeg ut at jeg personlig ikke lenger kunne ignorere blogging som en arena for ytring og politisk debatt. Jeg trenger å fortelle verden om det jeg så og opplevde. Men det er vanskelig. Dette er vel omtrent den tiende gangen jeg har begynt å skrive om konflikten. Hver gang ender det i tårer, og frustrasjon over å føle at jeg ikke klarer å formidle historien på en riktig måte. Det siste jeg lovte mine nye palestinske venner var at jeg aldri skulle slutte å snakke om det jeg hadde sett og opplevd. Og det løftet skal jeg holde, men for å orke å ta diskusjonen trengte jeg å få minnene på avstand. Argumenter av typen "sånn er det, for det har jeg blitt fortalt" har jo strengt talt ikke så mye for seg, men jeg merker at det er vanskelig for meg å diskutere konflikten uten å dra inn personlige opplevelser. Kanskje det er like greit, kanskje det er et tegn på medmenneskelighet at jeg ikke på noen måte har klart å "glemme" menneskene jeg møtte.

Alle faktaopplysninger jeg vil presentere i dette innlegget er nettopp dette: fakta. De er hovedsaklig hentet fra TIPH (Temporary International Presence in the city of Hebron) og B'Tselem (The Israeli Information Center for Human rights in the Occupied Territories).



La meg først klargjøre en ting: Jeg er hverken anti-Israel eller anti-semitt. Jeg dømmer ikke et helt folkeslag pga. deres regjerings og enkeltpersoners handlinger. Israel er på mange måter et flott land - velutviklet, teknologisk overlegent og demokratisk (selvom du riktignok bare inngår i demokratiet hvis du er israelsk jøde). Jeg har heller ingen klar mening om hvorvidt en enstatsløsning eller en tostatsløsning vil være det beste for menneskene i dette området. Jeg mener situasjonen er altfor kompleks til å kunne ta stilling til dette etter bare et par års studering av konflikten (jeg har fulgt situasjonen i mange år, men kun studert den på universitetsnivå i et par år).

Jeg blir ubeskrivelig frustrert av folk som spør:

"Er du Pro Israel eller Pro Palestina"

Som om den ene utelukker den andre. Jeg kommer ikke på en eneste annen konflikt hvor man i like stor grad er pålagt å "velge side". Jeg er for menneskerettigheter, rett og slett. Og det er ingen tvil om at brudd på disse rettighetene hovedsaklig blir begått av Israels myndigheter, på bekostning av palestinernes levekår. Så hvis du er en av dem som absolutt MÅ dytte meg inn i en bås, så får du vel si at jeg er pro Palestina. Bare vit at det ikke betyr at jeg er imot Israel. Det er etter min mening mange grunner til å kjempe for Palestinernes rettigheter, både sett fra Israelsk og Palestinsk side. Misnøyen over Israels Palestinapolitikk vokser verden over, og jeg tror at Israel i det lange løp skader seg selv ved å føre den brutale politikken de gjør i dag. I dette innlegget vil jeg fortelle om noen, av svært mange, eksempler på urett i området.

Here goes.

Palestinere bosatt i områder under israelsk kontroll betaler like mye skatt som israelere bosatt i samme område. Allikevel får de ofte vann kun 2 ganger i uken, mens deres israelske naboer får det daglig non-stop. I de palestinske flyktningeleirene er den israelskstyrte vanntilgangen ofte stengt så lenge som tre uker av gangen. Det er derfor man kan se forskjell på palestinske og israelske hus. De med vanndunker på taket er palestinske. De må rett og slett spare på det vannet de får for å klare seg.



I områder som Hebron, (opprinnelig innenfor Palestinas grenser - nå under israelsk kontroll) er det ikke uvanlig at de utplasserte soldatene skyter på vanndunkene i løpet av natten, slik at palestinerne blir tvunget til å kjøpe springvann av sine israelske naboer.



Dette blir for eksempel bekreftet av organisasjonen Breaking the Silence, en organisasjon bestående av tidligere israelske soldater som ønsker å fortelle sin historie. Utdrag fra deres hjemmesider:

"Soldiers who serve in the Territories witness and participate in military actions which change them immensely. Cases of abuse towards Palestinians, looting, and destruction of property have been the norm for years, but are still explained as extreme and unique cases. Our testimonies portray a different, and much grimmer picture in which deterioration of moral standards finds expression in the character of orders and the rules of engagement, and are justified in the name of security. While this reality is known to Israeli soldiers and commanders, Israeli society continues to turn a blind eye, and to deny that which happens in its name."

Søppeltømming er en annen del av skatteproblematikken. I Jerusalem er det kun utplassert søppelbøtter og renholdsarbeidere i det jødiske kvarteret, ikke i det kristne, armenske eller palestinske. Selvom de altså betaler for det alle sammen. I de palestinske flyktningeleirene er problemet enda større, og man kan se containere i fyr og flamme flere steder. Et siste desperat forsøk på å holde søppelet unna gatene. Palestinere flest ønsker ikke å bo i disse leirene, men de får ikke tillatelse til å forlate dem.



Gjennomsnittlig ventetid for å få byggetillatelse, hvis du er Palestiner, er 4-10 år. Etter at søknaden er behandlet er det kun rundt 10 % sjanse for at søknaden blir godkjent. Hvilket vil si at de i praksis blir tvunget til å bygge ulovlig. De kan jo ikke akkurat bo på gata mens de venter. Dette vil dermed si at Israel har loven på sin side når de bulldoser ned "ulovlige" hus. Rivningskostnaden må dekkes av palestinerne selv. Dette er etablert israelsk praksis for å "renske" området for palestinere, noe som ikke blir lagt skjul på. Det er ikke tilfeldig at beduinbyen El-Araqib har blitt fullstendig tilintetgjort hele 15 ganger de siste månedene. Minst 24 813 bebodde palestinske hjem har blitt revet av den Israelske stat siden 1967. Besøk gjerne The Israeli Committee Against House Demolitions for mer informasjon.



I Israel og de palestinske områdene er det for øyeblikket ca. 500 såkalte checkpoints fordelt på over 700 kilometer mur. På Qalandiya checkpoint, som ligger mellom Ramallah og Jerusalem, har minst 17 vordende mødre mistet barn i fødsel fordi vaktene har nektet å slippe dem forbi til lege. Selvom de hadde gjennomreisetillatelse. Igjen: IKKE hemmelighetsstemplet, alt man trenger er google. Go nuts. Dette er riktignok et av de største checkpointene, tallene er ikke like høye andre steder, men det er fortsatt kun et av 500.. Sjokkerende og uakseptabelt, spør du meg.



Disse checkpointene er altså steder hvor man kan passere muren. Noen steder er det snakk om grenseliknende tilstander, andre steder er det bare et midlertidig skur. For å passere disse overgangene er det forskjellige retningslinjer. Hovedregelen er at hvis du er israelere kan du bevege deg fritt. Hvis du er palestiner er det verre. Reglene for hvem som kan bevege seg hvor forandres på daglig basis. En dag kan aldersgrensen være 15 år, en annen dag kan den være 75. Andre dager er det kanskje ikke mulig å passere i det hele tatt. Enkelte steder er spesielt vanskelig å komme seg til, for eksempel Jerusalem. Da staten Israel ble opprettet ble det bestemt at Jerusalem skulle tilhære både det palestinske og det israelske folk, fordi begge folkegrupper har en sterk religiøs tilknyttning til byen. (Det er de naturligvis ikke alene om, jeg har for eksempel ikke glemt de kristne, men nå er det Israel og  Palestina dette innlegget handler om). Det er altså nedfelt og vedtatt at palestinere skal ha mulighet til å reise til Jerusalem, og bo der. Øst-Jerusalem er en del av de palestinske territoriene. Sånn er det imidlertid ikke i praksis. Altså, mange palestinere bor fortsatt i Jerusalem, og det er en sjokkerende rolig by når man tenker på alle folkeslagene og religionene som er representert. Problemet er alle de som er blitt fysisk avskåret fra byen etter byggingen av muren. Nå er det ikke lov å reise til Jerusalem hvis du er palestiner bosatt i en annen del av landet. Mange familier har dermed ingen mulighet til å gjenforenes, for hvis noen som bor i Jerusalem reiser ut av byen er det ikke sikkert de får komme tilbake igjen. I tillegg må det alltid være minst et familiemedlem hjemme til en hver tid, for hvis et hus står tomt er det lov for israelere å flytte inn i det. Selvom familien som egentlig bodde der kun skulle på butikken.

Her kan man se et virtuellt kart med oversikt over checkpoints og liknende. (Utstedt av OCHA, FNs koordinasjonsorganisasjon for de palestinske områdene).



Man kan mene hva man vil om muren i seg selv. Selv er jeg i utgangspunktet ikke imot byggingen av den. Overraskende kanskje? Javel. En mur i seg selv er jo en fryktelig maktdemonstrasjon, men den fikk slutt på de palestinske selvmordsbombingene, som det naturligvis måtte gjøres noe drastisk for å hanskes med. Problemet oppstår når man ser på HVOR den er bygget. I tillegg til å kontollere ut og innfart til Israelske byer, har den også flere steder delt palestinske byer i to. 80 % av muren skiller palestinere fra palestinere, og ikke palestinere fra israelere. Dette vil si at familier ikke lenger kan møtes, bønder kan ikke nå jordene sine osv. Minst 257 265 palestinere er totalt isolert fra de palestinske områdene på grunn av muren, bosetninger og veier laget kun for bosettere. For å sette muren i perspektiv: Når den ferdigstilles vil den være ca. 760 km lang (etter de foreløpige planene), dette er nesten dobbelt så langt som de originale, og offisielle, grensene mellom Palestina og Israel fastsatt i 1949. Enkelte steder går muren så langt som 22 kilometer inn på palestinsk territorium. I praksis vil dette si at 385 000 israelske bosettere bor på den palestinske siden av "the Green Line", men på den israelske siden av muren.

På bildet under er et eksempel på en palestinsk by som er blitt delt i to av muren.



I byen Hebron er det over 1000 militære utplassert for å passe på 400 settlere. (Settlere er israelere, ofte opprinnelig amerikanere, som har bosatt seg på palestinsk territorium.) Til sammenlikning får ikke Palestinerne lov til å ha eget politi tilstede i gatene, selvom det er flere tusen palestinske innbyggere. Dette er en veldig spesiell by, og de brutale overgrepene som blir begått av settlerne er IKKE representable for hva den gjennomsnittlige israeler mener og gjør. Det spesielle er at det militære ikke bryter inn når overgrepene skjer, så myndighetene fordømmer jo heller ikke oppførselen. Hebron er gjerne et av stedene man ser bilde fra, der man har måttet sette opp gitter over palestinske markedsgater. Dette er fordi settlerne som har bygget oppå (!) butikkene deres ofte kaster søppel, steiner, murstein, alkohol og urin ned på forbipasserende palestinere. Tror dere meg ikke kan dere gå inn på TIPH sine hjemmesider og lese rapportene deres. De er der på initiativ fra israelske myndigheter, for å forhindre totalt kaos. De observerer og rapporterer til Israel og FN, og til sine hjemland - Norge, Sverige, Danmark, Sveits, Italia og Tyrkia. TIPH har skrevet over 15 000 rapporter siden basen ble opprettet, så det er nok å ta av.

Under er et eksempel på et mindre checkpoint, plassert midt i Hebron by. Hun i den lange rød kjolen er forresten meg, baresåderevetdet.



Det finnes mange eksempler på israelske lover rettet mot palestinerne, som strider mot internasjonalt lovverk. Alle skal ha rett til en rettsak og anklage før dom. Vel, ikke palestinerne. Israelsk lov sier at man kan arrestere folk for opptil 6 måneder uten tiltale. Og dette virkemidlet bruker de OFTE (spesielt mot palestinske studenter som er på tampen av å fullføre sine studier). Etter 6 måneder kan myndighetene ta ut en ny 6 måneders periode, og dette kan de gjøre igjen og igjen uten grunn. Man kan altså "lovlig" sitte på livstid uten dom. Det er heller ingenting som heter "mindreårige", og bare i januar 2011 ble 187 palestinere under 18 år fengslet av israelske myndigheter. Birzeit University sin Right to Education kampanje tar, blandt annet, for seg dette.

Til sist ønsker jeg å nevne et av de problematiske aspektene ved jordfordelingspolitikken. Israelsk lov stadfester at hvis palestinerne ikke bruker enkelte landområder i løpet av en tidsperiode på tre år, vil områdene automatisk tilfalle staten Israel. Dette er jo i seg selv ikke lov, i og med at grensene mellom Israel og Palestina er fastsatt og anerkjent av det internasjonale samfunnet, men de gjør det nå allikevel. For å forsikre seg om at enkelte områder ikke blir brukt, er muren på mange steder blitt bygget slik at det er umulig å nå frem til landområdene.



Den palestinske byen Jaba er avhengig av inntekten fra oliventrærne på jordene deres. Men så ble det bygget en motorvei slik at settlerne kunne komme seg trygt fra sine hus på okkupert palestinsk område, og inn til Jerusalem. Veien det er snakk om er motorvei nr. 443, som går fra Jerusalem til mange av de 124 israelske bosettingene på Vestbredden, og videre til Tel Aviv. Denne veien er bygget på en tidligere palestinsk vei, og på okkupert palestinsk jord. I 2002 forbød den israelske staten alle palestinere å bruke veien, et forbud som gjelder fortsatt. Dette gjelder all transport, både alminnelige kjøretøy, hest og kjerre, gående og utrykningskjøretøy. På bildet under ser man jordene som tilhører Jaba, og motorveien til høyre (oppå/bak jordhaugen).



Innbyggerne i Jaba var heldige. Det ble bygget en undergang under veien, slik at de ville kunne ha tilgang til jordene og oliventrærne. De var så takknemlige! Det ble skrevet side opp og side ned om at dette var et tegn på Israelsk velvilje. Helt til de en dag våknet opp til dette:



Myndighetene hadde ombestemt seg, innbyggerne i Jaba skulle ikke få ha tilgang til jordene sine allikevel. De kan heller ikke bare krysse veien, pga. forbudet jeg nevnte ovenfor. Dette vil i praksis si at de fleste av innbyggerne i Jaba har mistet sitt livsgrunnlag, i likhet med så mange andre. Men de nekter å la seg knekke. De nekter å flykte. Det er deres jord, stedet de vokste opp og stedet de oppdro sine barn og barnebarn. Det er deres hjem, og de blir.

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive mer, jeg har så mye på hjertet. Men dere skal få slippe å sitte igjen med HELT firkantede øyne. Hvis noen har innvendinger eller kommentarer: bring it. Men jeg håper vi kan holde diskusjonen på et saklig nivå, uten overdrevet bruk av caps lock og tegnsetting. Et utsagn blir ikke sannere på den måten, det bare underminerer et ellers muligens godt poeng. Helt til slutt: Husk at det er mennesker som står bak denne politikken, og det er mennesker som blir påvirket av den. Så uansett hva du måtte mene om konflikten ber jeg om at du har respekt for dette, og at kommentarene utarbeides deretter.

- E

Ps. Alle bildene er private.

Hva me'ræ sjæl?

FERDIG MED EKSAMEN! Sånn. Måtte bare si det. Nå har jeg bare tre igjen, før jeg er den stolte innehaver av en bachelorgrad. Klapp på skuldern. Dette betyr at jeg helst snart må finne ut hva jeg vil bruke livet mitt til. Forrige helg dro jeg ut en tur for å få fylla ut av systemet før eksamensperioden. På vei hjem fra byen tok jeg.. eh.. følge med en fyr (let's leave it at that). Også spurte han meg:

"Hvordan type jente er du egentlig?"

Det var selvfølgelig et altfor komplisert spørsmål for meg å svare på, særlig så sent på kvelden. Så jeg kastet en snøball på ham og sa at jeg var en ninja. Men jeg har tenkt på det i ettertid, hvordan type jente er egentlig jeg?

Jeg skal snart ut i verden igjen. Jeg er veldig glad i å reise, og har tidligere bodd et år både i Latin Amerika (hola cerveza, liksom) og i Oceania. Jeg vet ikke HELT hvor turen går denne gangen, men det finner jeg forhåpentligvis ut av før jeg står på Gardermoen. Før var jeg litt alene om å dra på disse eventyrene mine, men nå er det jo gått sport i å finne seg sjæl, så det er snart ikke mer plass på hostelene rundt om i verden.  Jeg vil også gjerne finne meg selv, men jeg finner liksom ikke ut av hvor jeg hører hjemme. Jeg er DEFINITIVT ikke klar for familieliv enda. Så mye vet jeg. En dag vil jeg gjerne løpe rundt på en blomstereng med mann og barn (for i min boble er det bare det man gjør som småbarnsforeldre), men frem til det?

Det virker som om alle rundt meg enten har, eller er på jakt etter, å finne seg selv. Og hvis man ikke klarer det, hvis man ikke passer inn i en kategori eller en stereotypi er man liksom ikke en fullkommen person. Jeg har alltid vært veldig sikker på meg selv, kanskje ikke like selvsikker, men fornøyd med meg og mitt. Nå, i en alder av 22 år, opplever jeg for første gang en slags.. tenåringsrebelje? Midtlivskrise? Selv ikke her passer jeg inn i en bås. Altså, det er ikke det at jeg er spesielt utagerende på noen måte. At jeg er i rebell mot samfunnets normer og båser eller noe sånt. Jeg spiller etter reglene, og gjør sjelden noe som støter andre. Jeg er litt sporty, litt politisk opptatt, litt flink på skolen, litt sosial, litt mange venner og litt pen (fuck janteloven). Jeg har aldri stått frem som noe prakteksemplar, men heller aldri vært den som ble valgt sist på trening eller fikk dårligst karakter. Jeg er i det hele tatt hårreisende normal. Men jeg finner meg faen ikke!

Og tro meg, jeg har lett. Jeg har lett etter meg selv på Blitz og på Møllers, med ansiktet dypt nede i den tolvte halvliteren. Jeg har lett på en strand på Cuba med blomster i håret og en gitar i armene. Jeg har lett intenst både på lesesalen og i slalombakken. Jeg har lett blandt hasjselgerne i Lisboa og blandt kirkebenkene i den lokale menigheten. Jeg har levd som en surfeboms i Australia, og jeg har lett etter meg selv på diverse båtmesser. Jeg har til og med lett dansende på en bardisk på diverse fjortissteder iført rosa pumps (not my proudest moment). Jeg trives liksom overalt, men jeg føler aldri at det er helt MEG.

Så til alle dere som sier at jeg snart må finne meg sjæl: Jeg kommer faen ikke på noen flere steder å lete!



Er ikke den neonoransje strikken kledelig?

Btw, nå søkte jeg akkurat jobb i Bangladesh. Kanskje jeg finner meg der! Mamma synes ikke det var like kult.

Them Japs.

Så var det kjerringa som ikke skulle blogge før eksamen var overstått.

Jeg skulle ikke være på internett engang.. Jeg er fryktelig ambisiøs skjønner dere. Den planen holdt i ca. 25 minutter. Like lenge som det tok å steke en frossenpizza til frokost. Mens pizzaen sto i ovnen leste jeg faktisk, men etter frokost fant jeg ut jeg kunne unne meg selv litt tid på dataen mens jeg spiste. Men så glemte jeg kaffen! Det gårn'te. Så da ble det en time til. Og plutselig var klokka blitt halv fire.

Men herregud det er ikke min feil at det skjer så mye her i verden HVER gang jeg egentlig må fokusere på skolen! Vet ikke Japan at jeg har eksamen snart? Mens jeg satt her og fulgte med på dramaet oppdaget jeg denne linken. Jeg likte for eksempel kommentaren til Arron SoTennessee Whitfield:

"OMG!!! Im so sick of people "praying for Japan" "we should all help" i dont know wha happened in yall brain but they're the same people that bombed Pearl Harbor! get it together mane, I have no sympathy for em, Tragic stuff happen every single day!!"

Greit, jeg er også "sick of people praying for Japan", men av HELT andre grunner. Som den gode samfunnsborger jeg er bestemte jeg meg for å ta ansvar for oppdragelsen av denne Arron (btw, hvem HETER det?), noe foreldrene hans tydeligvis ikke gadd. Så jeg sendte ham en melding.



Det viser seg at godeste Mr. Whitfield tilhører den amerikanske marinen, så nå venter jeg spent på at CIA skal banke på døra. I mellomtiden tenkte jeg spise litt twist. Men så var alle de gode bitene tatt! Ah, min ulykke skal ingen ende ta. Damn vennene mine og den gode smaken deres.

984748-1-1299941591550.jpg

Hallo Bloggen.

Da jeg startet å blogge laget jeg en imaginær liste over ting jeg ALDRI skulle gjøre.

1. Legge ut et outfitbilde.

2. Unnskylde for lite blogging.

3. Starte et innlegg med "Hallo bloggen".

Tre gylne regler. Greit nok. Men så ble jeg plutselig litt glad i leserne mine (I blame you), så her kommer et brudd på den gylne regel nr.2: Sorry! Til mitt forsvar har jeg vært syk, trukket en visdomstann og flyttet. Hektisk liv. På mandag har jeg attpåtil min første eksamen dette semesteret, så det blir ikke akkurat et langt innlegg denne gangen heller. Jeg kommer sterkere tilbake en annen gang. Lover. Ti fingre i nesa. Nei vent. jeg fikk bare plass til fire. Okei, fire fingre i nesa.

Nå skal jeg fortsette å lese om normer og etikk i vitenskapen, og forhåpentligvis få til en grei karakter på ex.føkk eksamen.

Til slutt, til dere var på nippet til å legge inn en "savnet" anmeldelse hos politiet, dere kan jo bare følge meg på twitter! Da lover jeg å si fra hvis jeg er død. Ti kniver i hjertet (den skal jeg ikke prøve meg på, dere må nesten bare stole på det). @bloggsafolk. Knock yourselves out.

Og HELT til slutt. Siden jeg brøt regel nummer to, kan jeg jo bare bryte de andre og. Dette er et bilde tatt fra en roadtrip gjennom Australia. Jeg står til venstre. Moralen er at man aldri skal be folk over 70 om å ta et bilde for deg.



Hade Bloggen!

The King Lion Part 2! You know you want it.

Nå regner jeg med at halve bloggnorge sitter med abstinenser etter å ha sett første del av tidenes film. Jeg snakker selvfølgelig om Simba the King Lion, som om det trengte noen videre avklaring. Men NOT TO WORRY godtfolk. Det finnes nemlig en del nummer to. Og den skuffer ikke. Snipp og snapp hjelper Baloo, og vi lærer at hvis man forsøker å lære solens hemmelighet blir man blind. Spekket med moral, altså!

Enjoy!

Men.. Jeg liker jo ikke hip hop? Or do I?

 Hilltop Hoods - The Nosebleed Section

This is for the headsets loving the mix,
My people in the front row, covered in spit,
Batters in the box (uh), Suffa to pitch,(what)
Hilltop Hoods, all up in this bitch,
And we the funk leaders, punks you can't beat us,
We bump and pump meters, we drunk you chumps need us,
So jump with us, down in the front, if it?s (if it's your flavour),
Your flavour, come get drunk with us,(wooooo!)
This life turned out nothing like
I had planned, (why not?)
By now I should've had some land,
Some money in my hand, round about fifty grand,
But I got nothing (nothin), I write rhymes on the bus,
I keep suffering (sufferin); fuck the lines of the dust,
You keep sniffing, that shit is for the Punk Hoes (wooaah!,
This shit is for my bros, my people in the front row.

You know I looked around, for faces I'd know,
I fell in love with the people in the front row,
(ho how)
You know I looked around, for faces I'd know,
I fell in love with the people in the front row,

I got hip-hop taste buds,
I wanna hear that bass when I make love,
I wanna hear some lyrics when I wake up,
Want rhymes to get me through a break up, bitch!
I like my whisky, straight, no chaser,
Went through fifty breaks, no flavour,
Till I found this one, and made the,
Bass hook with the drum, my saviour,
This is the comeback, tongue that's sharp like a thumbtack,
It's so tight James is saying, give my funk back,
One track, eight track, a-dat, residual
Noise, band funk that we claim with the digital,
Toys, I'm the Apache, you're failing to match me,
Throw your hands in the air like you're hailing a taxi,
And move to the funk flow, you stepping? Are you drunk bro?
This is for my peeps and the freaks in the front row.

You know I looked around, for faces I'd know,
I fell in love with the people in the front row,
(ho how)
You know I looked around, for faces I'd know,
I fell in love with the people in the front row,

People don't complain if Suffa's in here,
And you're in the front row, all covered in beer,
And club owners don't say "the place is wrecked it's your fault",

If the roof is on fire it's an electrical fault,
Man I bet you all bolt, when I bring it live
Like Friday night footy, in my hoody yakkin' hard I,
Gets live on the breaks son, like pace one,
Lads, if you're heading to the bar grab your mates one,
Ladies come chill, come rock with me honey,
I got like half a mill in monopoly money,
There's no stopping me honey, so you can take my hand,
We can lay on the beach and count grains of sand,
And take a plane to Japan, and drink sake with mafia,
Fly to Libya for some Bacardi with Gadafi ah                               <----
Dinner date, followed by a funk show (uhh),
We'll rip off our tops and jump around in the front row.

You know I looked around, for faces I'd know,
I fell in love with the people in the front row,
(ho how)
You know I looked around, for faces I'd know,
I fell in love with the people in the front row,


Put me here, and I'm all yours, It's not for the money
and it's not for the applause, no
Oh no no nooo (Its for the Nosebleed Section)

Les mer i arkivet » Desember 2011 » Mai 2011 » April 2011
bloggsafolk

bloggsafolk

23, Oslo

Ambivalent eklektiker. Kontakt: bloggsafolk@gmail.com Twitter: bloggsafolk

bloglovin
Follow bloggsafolk on Twitter
hits